Louis Vierne’s 24 Pièces de fantaisie are well established in the organ repertoire, though specific selections—particularly Clair de lune, op. 53/5, the Toccata, op. 53/6, and Carillon de Westminster, op. 54/6—have assumed independent lives of their own. Herewith is a list of the complete sets I have been able to locate. Unfortunately the majority are out of print and only available as downloads.

As with so much of the later 19th and early 20th century French repertoire, Vierne wrote his pieces with the sound of a Cavaillé-Coll organ very much in his mind—in his case, his home instrument in the cathedral of Notre Dame. Of these 10 sets, five—Labric, Litaize, Latry, Baker, and van Oosten—were recorded on Cavaillé-Coll instruments (Latry at Notre Dame). Some devotees accordingly will insist on a Cavaillé-Coll as a desideratum for a recording; I prefer it, all other things being equal, but am hardly a stickler on that point.

It should be said up front that none of these sets is less than good overall, meaning that a choice will come down to three factors: interpretive approach, choice of instrument, and recorded sound. For myself, the winnowing process narrowed the choices considerably in short order. The premiere Pierre Labric recordings originally appeared on the Grand Orgue label on LP. The original masters were subsequently lost, and Solstice had to use a mixture of second-generation copies of those plus some LPs for its CD issue. Interpretively Labric is excellent, but the sound has serious limitations, and a certain amount of detail is obscured, so his set can be recommended only to collectors with a historical interest. While Gaston Litaize has both the requisite style and technique, his approach is simply not to my taste; his choices of stops are rather quirky, gauged to magnify dissonances in the overtones and make Vierne sound as progressive and as close to Litaize’s own more advanced compositional idiom as possible. Wolfgang Rübsam is an organist whose playing I generally do not like; I find him to be the least idiomatic interpreter here, with thick-textured renditions hampered by a soupy recorded acoustic. Latry again has the technique and basic idiom, but he sometimes opts for rather heavy registrations, and there is a surprising amount of background hiss and other occasional noises in his set. The version by van der Steen, while estimable, is long out of print and has a rather reverberant acoustic.

With George C. Baker we reach the first in-print set to which I can give an unreserved recommendation. Although the recorded sound does not equal that of the best organ recordings being made today it is still very good, every interpretive element is outstanding, and the instrument is the lovely Cavaillé-Coll of the Church of Saint-Ouen de Rouen. It would be a mistake to rule out Günther Kaunzinger, as a German organist playing on a German instrument; he was a pupil of Marie-Claire Alain, Maurice Duruflé, and Jean Guillou, has a perfect grasp of this music, plays with great energy, and finds thoroughly suitable counterparts on his instrument to the stops on a Cavaillé-Coll. Ben van Oosten’s complete Vierne set has rightly been highly praised; he follows Latry in favoring heavier registrations, but he has much better recorded sound, and along with Baker his is one of the two best sets to feature a Cavaillé-Coll (in this instance at the Church of Saint-Antoine des Quinze-Vingts). Readers of these pages will recall the praises I lavished on Bernhard Buttmann’s complete Reger cycle. His Vierne is not in the same class, though; like Rübsam his textures are overly dense and his reverberant recorded acoustic magnifies that. Similar things can be said of Kay Johannsen’s cycle, except that in addition I find his instrument (the organ of the Frauenkirche in Dresden) not well suited to this repertoire either. In sum, of the predecessors to the current release, I would especially recommend van Oosten, Baker, and Kaunzinger—and how fortunate it is that the first two of those comprise parts of the two complete sets of Vierne organ works!

So, where does this new set, on the performer’s own CD label, rank in the competition? Quite highly. Daniel Bruun has all the dexterity one expects from organ virtuosos nowadays; his articulation is always agile and clear, his sense of both meter and rhythm well grounded, and his tempos nicely judged. His selection of stops and registrations on the 2015 Carsten Lund organ in the Hellerupland Church (located in a suburb of Copenhagen) is entirely apt, with a lovely lightness and transparency of textures. The recorded sound is outstanding for vividness and sharpness of detail. The excellent booklet notes, also by Bruun, not only describe each piece in detail, but provide all of their individual dedications by Vierne to various friends and colleagues. Full specifications for the instrument and an artist bio also are provided. Make this set a fourth top recommendation from me for the Fantaisies. 
 
James A. Altena - for Fanfare Magazine, July/Aug 2021

Omfattande Louis Vierne-inspelningar i Norden är inte särskilt vanliga men nu har Daniel Bruun, organist i Helleruplund Kirke i Köpenhamn, gett ut en dubbel-CD med en komplett inspelning av 24 Pièces de Fantaisie. Utgångspunkten för inspelningen är Carsten Lunds fransk-romantiska orgel på 43 stämmor, III/P från 2015.

Louis Vierne’s 24 Pièces de Fantaisie är sannerligen en rik källa att ösa ur. Daniel Bruun, som studerat för Hans Fagius, David Sanger, Jan Willem Jansen och Michel Bouvard med flera, spelar flott med härligt fin känsla och stor omsorg. Helleruplund Kirkes orgel har verkligen en stor variation och övertygande klang till inte minst fransk romantisk musik – för den som känner instrumentet vill säga. Och det gör Daniel Bruun med råge, var till och med starkt engagerad och involverad redan i orgelns tillblivelse.

Dubbel-CDns texthäfte (på engelska) ger mycket och matnyttig information. I kommentarerna till de olika styckena ger Daniel Bruun för övrigt inte bara en kort formanalys utan även andra och intressanta fakta. Unikt är förmodligen att läsaren också får upplysningar om vilka de personer var, som Vierne tillägnade respektive stycke.

Daniel Bruun har redan flera internationellt kritikerrosade CD-skivor bakom sig. Det finns alltså anledning att vara uppmärksam på när nästa platta kommer!

Mats Larsson - for Orgelforum, marts 2021

Det er nesten pinlig å innrømme det, men undertegnede spilte faktisk ikke et eneste orgelverk av Vierne i jubileumsåret 2020. Ikke kan jeg skylde på korona heller, det var helt andre konsertprosjekter som gikk i vasken for mitt vedkommende. Heldigvis var det nok av andre organister i inn- og utland som markerte 150-årsjubileet for Viernes fødsel med konsertserier, turnéer, CD-innspillinger og andre arrangement. Naturlig nok har det vært mye fokus på orgelsymfoniene, men også Viernes øvrige produksjon fortjener i høyeste grad oppmerksomhet. Den danske konsertorganisten Daniel Bruun har således markert jubileet med å spille inn Viernes 24 Pièces de Fantaisie. I likhet med de enklere, og kanskje mer spilte «24 Pièces en style libre», benytter de 24 fantasistykkene alle dur- og molltonearter, men i motsetning til «søster- verket» er herværende samling fra komponistens side organisert i 4 suiter á 6 satser, ikke helt ulikt for eksempel Griegs lyriske stykker for klaver.

Daniel Bruun er til daglig organist i Helleruplund kirke, Danmark, og han spiller her på kirkens Carsten Lund-orgel (43 stemmer), som han også selv innviet i 2015. Bruun har en svært sikker sans for rytmikk og timing. Den tørre akustikken i Helleruplund kirke gjør dette ekstra viktig, og kombinasjonen utøver, kirkerom og instrument er nærmest en innertier på denne innspillingen. Når det gjelder orgelet, så kler den romantiske grunnklangen i instrumentet Viernes musikk svært godt. Selv om instrumentet ikke på noen måte er en stilkopi av Cavaillé-Coll, snakker instrumentet svært godt fransk, for å si det på den måten. Ikke minst ble jeg på dette repertoaret svært begeistret for rørstemmene. Det er her også interessant å sammenligne orgelklangen med den forrige Daniel Bruun-platen jeg anmeldte for Norsk Kirkemusikk. Den gangen spilte han, på det samme instrumentet, Schumanns kanoniske studier, en (svært god) transkripsjon av Mendelssohns klaververk Variations Sérieuses, Liszts preludium og fuge over B-A-C-H og Reubke-sonaten. Selv var jeg imponert over orgelet på det tidligromantiske repertoaret, men savnet litt klangfarger i både Liszt og Reubke. Dette savnet er fullstendig fraværende i denne innspillingen. Det kan nok i noen grad skyldes at 24 Pièces de Fantaisie for en stor del er mer kammermusikalsk anlagt enn de store verkene av Liszt og Reubke, og dermed ikke lider under disposisjonen på «bare» 43 stemmer. Imidlertid vil jeg også påstå at dette Carsten Lund-orgelet generelt er enda bedre egnet til fransk enn til tysk orgelromantikk. Også de mer symfoniske enkeltsatsene, som den velkjente Carillon de Westminster, tolkes svært overbevisende her.

Det er alltid spennende å høre Vierne i de små musikalske former, og det er interessant at han klarer å skape en helhet gjennom hver enkelt suite, selv om hver sats går i en ny toneart. Her må også Daniel Bruuns formsans trekkes fram. Han klarer på en svært overbevisende måte å få fram storformen i et materiale som ved første gjennomlytting kan framstå litt fragmentert. Hvis jeg skal komme med en bitteliten personlig innvending, så er det mot valget om ikke å spille suitene i komponistens egen rekkefølge. Daniel Bruun er slett ikke den første som snur på dette for å få avslutte med den tidligere nevnte Carillon de Westminster, men en så formsikker og inspirerende musiker som Bruun kunne trygt ha tillatt seg å stole på komponistens egen kronologi, med Les Cloches de Hinckley som en like staselig avslutning.

Kort oppsummert, så er dette en glimrende innspilling av et repertoar som ikke spilles så mye som det fortjener. Jeg ser også fram til å høre mer av Daniel Bruun, som i tillegg til aktiv konsertvirksomhet, i mange år allerede har spredt sin orgelkunst på YouTube.

Øystein Jæger - for Norsk Kirkemusikk, januar 2021

Daniel Bruun clearly has great affection for Vierne’s colourful suite of 24 pieces. The 2015 Carsten Lund organ is built in French symphonic style and, while modest in size, has the complete palette of sounds for these works. Yes, we may lack the Gothic ambience of a large cathedral to enhance pieces like Fantômes, but there is a beguiling intimacy to these performances enhanced by some beautifully understated playing. The only curiosity is a clanging wrong note at the end of the Carillon de Westminster. Otherwise, this is a fine recording augmented by Bruun’s informative sleeve notes.

Rupert Gough - for Choir & Organ, januar 2021

Fransk orgelmusik

Det giver god mening, at coveret på en ny dobbelt-cd med orgelmusik af den franske komponist Louis Vierne viser et udsnit af Paris set fra Notre Dame-kirkens top – let genkendelig på en af den berømte katedrals karakteristiske gargoiler. Vierne, der levede fra 1870 til 1937, havde nemlig i 1900 i en konkurrence vundet pladsen som organist ved Notre Dame.

Indspilningen byder på hele 24 ”fantasistykker” af Louis Vierne, inddelt i fire suiter – og fordelt ligeligt på de to cd’er. På den første får vi hans ”Première suite”, opus 51, og hans ”Quatrième suite”, opus 55. Den anden byder på hans ”Deuxième suite”, opus 53, samt ”Troisième suite”, opus 54. Musikken stammer fra slutningen af 1920’erne og bærer præg af stærk ensartethed og logisk struktur – samtidig med at de talrige sværmende sekvenser, der kan sætte gang i lytterens fantasi, veksler med mere kraftfulde passager.

Det er den danske organist Daniel Bruun, der på orglet i Helleruplund Kirke i det nordlige København spiller de 24 Vierne-stykker. Han er i besiddelse af en fornem teknik og må siges at have fine forudsætninger i dette repertoire. Tilbage i 2013 udgav han sin første cd, der fik titlen ”French Impressions” (franske indtryk) og rummede værker af Bonnal, Roger-Ducasse, Cochereau, Duruflé … og netop Louis Vierne. Året efter præsenterede han på YouTube en videooptagelse af Johann Sebastian Bachs Clavier-Übung III. Den er i skrivende stund blevet set mere end 200.000 gange!

Det er en udgivelse, der må vække stor begejstring for alle med interesse for orgelmusik.

Peter Dürrfeld - for Kristeligt Dagblad, januar 2021

Den første cd med musik, spillet på det nye Carsten Lund-orgel i Helleruplund, er indspillet af kirkens egen organist siden 2009, Daniel Bruun. Bruun er uddannet i Danmark hos Hans Fagius og Hans Ole Thers, i London hos David Sanger og i Toulouse hos Jan Willem Jansen og Michel Bouvard. Alle disse gode læremestre har befordret en organist i egen ret med stort musikalsk overblik og en herlig virtuositet.

Han har på cd'en valgt at præsentere orglet med tyske, højromantiske værker, komponeret indenfor en kort gylden periode fra 1841-1870 af Liszt (1870-versionen af Præludium og fuga over B-A-C-H), Schumann (6 studier i kanonisk form), Mendelssohn og Reubke (94.salme). Cd'en hedder Variations sérieuses, opkaldt efter Mendelssohns klaverværk af samme navn i en transskription af Reitze Smits. Med den titel betoner Bruun den tætte sammenhæng mellem musikken for tasteintrumenter i tiden; Liszt komponerede flere af sine værker i versioner for både klaver og orgel, Schumann eksperimenterede med pedalflyglet, og Reubke havde en stor tvilling til den berømte orgelsonate over den 94. salme i en stor klaversonate i b-mol.

Orglet præsenterer sig smukt i den forholdsvis ringe efterklang. 43 stemmer fordelt på 3 manualer og pedal, omfang i manual til A''', pedal til f. Som altid hos Carsten Lund er der stærk karakteristik i alle stemmer, Bruun bruger orglet varieret og opfindsomt, bl.a. det smukke cromorne i positiv-værket giver overraskende og fine resultater. Et orgel med så relativt få stemmer, skønt et stort antal 8'-stemmer, kan ikke agere orkestral, dvs. med umærkelige overgange mellem piano og forte, men meget lykkes alligevel rigtig godt. I mine ører er i hvert fald diskanten for kraftigt intoneret, det giver bagslag i de 6 Schumann-kanoner, hvor der opstår utilsigtede betoninger, fordi samme register er så forskelligt i bund og top. Reubke-sonaten bliver meget hurtigt meget kraftig, og det forstyrrer de meget lange spændingsopbygninger, der netop lever af en vis dunkelhed.

Skønt ingen fan af transskriptioner, synes jeg orglet klinger bedst i Variations sérieuses. Det modvirker muligvis værkets natur, at det ikke som på klaveret er samme klang, der udbygges og intensiveres, idet registreringerne hos Bruun kommer den enkelte variations karakter til gode på en anden måde, men netop her volder den kraftigere intonation i øverste oktav ingen problemer. Det lyriske orgelspil har lidt vanskelige kår i kirkens akustik, men både Bruuns rytmesans, styr på accelerandi m.m. og klare orgeltouch i øvrigt viser en dejlig musiker i alle værker.

Den tynde booklet indeholder en interessant artikel af Bruun om cd'ens komponister og værker, og orglets disposition er at finde på selve coveret.

En flot udbygget hjemmeside om orglet er værd at besøge på www.helleruplundorglet.dk, hvor der både er et rigt billedmateriale og en herlig, instruktiv (måtte gerne være langsommere) video om det gamle orgels nedtagning og opstillingen af det nye, ledsaget af passende orgelmusik. Den kan en flok konfirmander godt tåle at se.

Birgitte Ebert - for Orglet, december 2017

This imaginative recital of 19th-century Germanic organ music offers two significantly different kinds of challenges. It’s anchored in two standard blockbusters, idiomatically written by two brilliant organists to highlight the performer’s virtuoso control of the instrument. But if those works play to the organ’s strengths, the two works in between demand that the performer, in a sense, play against the instrument. For both were originally written for the piano (or pedal piano in the case of the Schumann), and both make their strongest case when the performer manages to resist the organ’s inclination toward sustained tones. (In a sense, Liszt’s later piano version of the BACH work does the same in reverse, asking a pianist to mimic the very different qualities of an organ).

Youngish Danish organist Daniel Bruun certainly holds his own. The big works are confidently set out, with a wide range of color (there’s no fear of extroversion in evidence here), plenty of drama (the end of the Reubke is especially thrilling), a good sense of the rhythmic ebb and flow, a Romantic sensitivity to the grand gestures of the music, and a technical control that allows him to navigate the thorniest passages without stumbling. The Schumann sounds almost like an organ work here, too; and if I’m marginally less happy with the Mendelssohn, it’s less a consequence of any weakness on Bruun’s part than because, even with the adjustments transcriber Reitze Smits has made, an organ performance can’t really convey the work’s sharp profile, something you’ll feel especially strongly if you know the work from the classic and very pianistic performances by Horowitz and Richter. Yes, there are moments where the organ’s capabilities help out. On an organ, for instance, you can sustain the bass of the ritenuto before the final Presto without resorting to left-hand octave tremolos. Then, too, many of Bruun’s interpretive moves pay off (listen to how well he plays up the quirks of the fourth variation). But too many of the busy inner workings of the music are smudged—and when it’s over you’re really glad to get to the Reubke.

This is the first recording made on the new 43-stop Carsten Lund instrument in Helleruplund Kirke, Copenhagen—and on this cleanly engineered disc, it boasts tremendous clarity and focus. More detailed notes would have been helpful, especially with respect to the instrument—but that’s a minor flaw on a welcome disc.

Peter J. Rabinowitz - for Fanfare Magazine, november 2017

Helleruplunds kyrka är en ganska ny kyrka, i Hellerup strax norr om Köpenhamn. Den började planeras år 1942 under kriget. Det dröjde dock till år 1956 innan kyrkan stod klar och invigdes december samma år. Där har Carsten Lunds Orgelbyggeri, en del av den stora danska orgelbyggartraditionen från Frobenius och Marcussen, byggt ett nytt instrument på 43 stämmor, invigt år 2015. Det består av Huvudverk, Positiv (inom svälluckor), Svällverk och Pedal. Stilen och klangen kan nog karaktäriseras som utgående från en sentida klassisk orgelrörelsetradition, men med romantiska och symfoniska ambitioner, bl a ett stort antal 16´- och 4´-koppel, både mellan och inom de olika verken.

Vi får lyssna till kyrkans organist, Daniel Bruun, som varit organist där sedan år 2009. År 2013 recenserade jag i denna tidsskrift hans fina debutinspelning ”French Impressions” från Århus domkyrka och den stora Frobeniusorgeln där från år 1928. Han har studerat vid konservatoriet i Köpenhamn för professor Hans Fagius samt en period i London hos David Sanger, vidare studier i Toulouse för Michel Bouvard och Jan Willem Jansen. Hans spel är även denna gång genomgående briljant och tekniskt mycket flott med fin kontroll.

Vi får lyssna till verk av Liszt, Schumann, Mendelssohn och avslutningsvis Reubkes Sonat 94 Psalmen. Inledningsvis spelas Liszt´s Preludium och fuga över BACH, med flott bravur och behärskning. Den klangliga paletten är rikt varierad, och de milda stråkstämmorna och flöjterna klingar fint i de svaga partierna.

Fortsättningsvis följer Schumanns Sechs Stücke in kanonischer Form op 56, fina, alltför sällan hörda verk av mästaren. De skrevs ursprungligen för pedalflygel, ett instrument som Schumann vurmade för och nog ansåg vara en innovation för framtiden. Schumann hade tillgång till en pedalflygel för att öva orgelmusik, liksom säkerligen också hans hustru Clara gjorde, hon hade ett stort orgelintresse. Dessa sex stycken kom sedermera att spelas och betraktas som orgelstycken och det är så de numera alltid framförs av förklarliga skäl. Här klingar orgeln kanske som allra bäst, med fina kammarmusikaliskt väl avvägda registreringar. Man slås av hur raffinerade och variationsrika dessa stycken är kompositionstekniskt, inspirerade av Bachs tonkonst och Schumanns egna ingående kontrapunktstudier som de är. Avlyssnade en suite ger de en fin och djup lyssnarupplevelse. Man hör också tonsättarens egen personliga pianostil lysa igenom. Bruuns registreringar är genomgående mycket välvalda.

Under 1800-talet är det påfallande hur ett betydande flertal av de stora tonsättarna för orgel också framför allt var briljanta pianister, det gäller samtliga på denna inspelning, Liszt, Schumann, Mendelssohn, Reubke.

År 1845 invigdes ett Beethovenmonument i Bonn och i samband med detta gavs det ut en antologi med pianomusik där bl a Felix Mendelssohn ombads bidra. Resultatet blev pianoverket Variations sérieuses, komponerat 1841. Här klingar det i en orgeltranskription av den holländske organisten Reitse Smits. Verket intar en rangplats i 1800-talets pianovariationsverk, jämsides med Beethovens egna 32 Variationer, Brahms´ Händelvariationer m fl. Även här klingar orgeln fint, och spelet är briljant och temperamentsfullt.
Avslutningsvis följer Reubkes stora Sonat över 94 Psalmen i Psaltaren. Detta magnifika välkända orgelverk, en höjdpunkt i repertoaren, framförs här med stor bravur och virtuos gestaltning. Här kan man dock något sakna en större symfonisk och mättad klang hos instrumentet, även om organisten verkligen arbetar med fina registreringar och lyfter fram orgeln kvalitéer i de svaga nyanserna. De akustiska förhållandena i kombination med en ganska stark närbild vid inspelningen kan vara en orsak till detta.

Som helhet är detta en gedigen och ambitiös inspelning med härlig repertoar, väl speglande 1800-talets rika alstring av orgelmusik, som kanske särskilt i Tyskland blev intimt förknippad med den stora romantiska pianotradition som, med tonsättare som Mendelssohn, Schumann, Liszt och Brahms, växte fram där under framför allt förra hälften av detta sekel.

Nils Larsson - for Orgelforum, september 2017

Helleruplund kirke utenfor København har fått nytt orgel fra Carsten Lund, og Daniel Bruun har valgt å presentere herligheten med en godt programmert cd, Variations Sérieuses. Det har blitt en flott produksjon, der utøver, instrument og opptak alle er av ypperste klasse, og der to sentrale orgelverke fra 1850-årene omkranser klaverkomposisjoner i orgelutgave.

Først ut på Bruuns cd er Liszts fantasi (eller preludium) og fuge over B-A-C-H, i 1870-utgaven (S 260/2). Det er en betydningsfull komposisjon, og har spilt stor rolle i utviklingen av den seinromantiske orgellitteraturen. Men det er et verk jeg aldri har vært komfortabel med. For meg virker det som om Liszt aldri kommer til saken. Alt sammen er en lang rekke tilløp uten avklarende forløsning, og jeg finner meg overhode ikke til rette i det Liszt kaller «fuge». Verket blir mer en slags variasjoner, mer eller mindre inspirert av B-A-C-H, der raske løp står mot dramatiske akkorder, og der det dynamiske preges av voldsomme kontraster, men en helhetlig overbygning virker fraværende.

Om dette verket av Liszt overhode skal kunne fungere for sånne som meg må det spilles stramt og effektivt. Det gjør Daniel Bruun, som presenterer en nøktern og «ryddig» tolking, imponerende utført rent teknisk, og der alt er forbilledlig klart. Jeg har ikke vært i Helleruplunds kirkerom, men ut fra klangen på cd-en virker det som et rom med jevn akustikk. Opptaket, som virker gjort ganske tett på orgelet, lar alle stemmer komme tydelig fram, også i ppp. Det er minimalt med bilyder fra traktur, og «umusikalsk» støy virker fraværende.

Schumanns Studien für Pedalflügel (op. 56) fra 1845 er en formidabel kontrast til Liszt. Her møter vi seks pene og relativt korte satser der «udogmatisk» kanon, som regel i unison/oktav eller underkvint, kombineres med frie stemmer. Schumanns melodiske evner kommer tydelig til uttrykk, og for tilhørere er det ikke lett å avsløre hva som er i kanon, det hele virker mer som karakterstykker med elemeter av imitasjon. Disse satsene spilles nå nesten utelukkende på orgel – for hvem besitter i dag et brukbart pedalflygel? – der det er lett å gi satsene karakter med egnet registrering, Og Daniel Bruun vet hvordan det bør gjøres: milde fløytestemmer i en sats avløses av principalpreg i den neste, alikvoter og rørstemmer settes opp mot et mildt labialplenum, og i siste sats utnyttes orgelets svevestemmer. Det hele klinger svært vakkert, og er en velkommen kontrast til utladningene i Liszt-fantasien.

Felix Mendelssohn Bartholdys Variations sérieuses, op. 54 (1841) er egentlig for klaver, men flere organister har kastet seg over dette verket, som et supplement til de «egentlige» orgelverkene, op. 37 og 65. Akkurat som hos Schumann kan orgelets klangpalett utnyttes for å skape variasjon og understreke karakter. Bruun gjør dette til fulle. Men her synes jeg det går litt for raskt. Riktignok omtrent like fort som de fleste pianister på markedet - eller til og med litt langsommere! - men for meg uteblir roen når Bruun spiller overveiende non-legato og med tydelig (klaverpreget) artikulasjon. Det som skulle tydeliggjøre bidrar i stedet til rastløshet og urofølelse. Og det er synd, for spillet er ellers glitrende, og virkemidlene doseres omhyggelig og gjennomtenkt for å lage sammenheng i alle de 17 variasjonene.

Så kommer så til slutt Julius Reubkes storslåtte orgelsonate Der 94. Psalm. Dette verket, inspirert av Liszt og hans store Ad nos-fantasi, er et av orgellitteraturens absolutte mesterverk. I motsetning til Liszt og Ad Nos mener jeg Reubke med Der 94. Psalm har klart å lage et verk i stort format som har en stram, klar og logisk oppbygging, uten utflytende partier og overflatiske passasjer. Jeg føler dessuten at den unge Reubke på en helt annen måte enn «læremester» Liszt har en genuin forståelse av hvordan orgelet fungerer. Verket er virkelig dramatisk, og valget av salme 94 er litt spesielt, som Daniel Bruun skriver: ... as it is one of the most violent and vindictive psalms. Perhaps this was a foresight of what came to pass less than a year after the first performance of the piece. Verket ble urframført av den 23-årige Reubke i 1857, året etter døde han av tuberkulose.

Sonaten får hos Bruun en fabelaktig flott realisering. Han spiller suverent og med overskudd, han evner virkelig å se verkets lange linjer og beholder konsentrasjonen gjennom alle 530 takter og 25 minutter. Orgelet i Helleruplund kirke er et mektig instrument på 43/III+P. (Om dette kan man bl.a. lese Hans Fagius’ omtale i vår danske søsterforenings blad Orglet 1/2016.) Det viser seg her som et ytterst fleksibelt og klangskjønt instrument, svært velegnet for det aktuelle repertoar, til tross for at dette er et orgel som tydelig snakker dansk, og som Fagius mener passer bedre til fransk litteraur enn tysk. Men jeg føler at de store verkene av Liszt og Reubke ivaretas til fulle De dynamiske krav innfris lett, her er det stemmer nok til å sikre klanglig utvikling på alle nivåer. Rørstemmene innordner seg helheten nesten på tysk romantisk vis, og det er kontraster i både fløyter og strykerstemmer til å sikre en naturlig klangutvikling - det er virkelig karakter i labialverket. Særlig imponerende er hvordan Daniel Bruun i Reubkes sonate lager et organisk diminuendo mot mot adagio i takt 233. Dette er ikke glidende overganger med minimale klangforskjeller slik vi kjenner det fra store tyske romantiske orgler, heller ikke en ensartet klang diminuert med svellpedalen alene som vi må nøye oss med på mindre instrumenter. I stedet finner vi organiske overganger der karakteristiske stemmer kommer til syne ettersom registrene kobles ut. Alle stemmene har egen identitet, men tar likevel hensyn til hverandre, alle er intonert med henblikk på samarbeid. Og for å ta et eksempel «den andre veien»: Fra ff i takt 367 foreskriver Reubke et crescendo mot fff i takt 375 der det i bånn skal være alle Bässe und Pedalcoppel. Det takler orgelet uten problemer. Og enda er det ressurser igjen til det virkelige klimaks. Carsten Lund og hans intonatørteam (med Erik Hult i hovedrollen?) har virkelig gjort et godt arbeid med orgelet i Helleruplund!

Thomas Trotter på Argo (Decca) har noe av samme tilnærmingen til musikken som Daniel Bruun, selv om hans spill for meg ikke lodder like dypt. Han spiller både Liszt og Reubke meget stramt og effektivt, og evner å betone de naturlige høydepunktene i musikken uten å gjøre verkene oppstykket eller «seksjonert». Til forskjell fra Bruun velger han å spille 1855-utgaven av B-A-C-H -fantasien, og det i seg selv gjør sikkert innspillingen fristende for mange. I tillegg frister kanskje en Ave Maria (S 20) og to symfoniske dikt (S 98 og S 99.) Men hans instrument, et Klais-orgel fra 1977 på 70/IV+P, er for meg i for stor grad preget av universell tankegang, polert og glatt i klangen, nesten kaldt i uttrykket. Mange gode enkeltstemmer blir fort isolert i klangmassen, og de over-briljante mixturene legger seg ofte utenpå helheten. Det er synd, for på papiret er dette et interessant orgel som forsøker å forene tyske og franske elementer, og burde kunne komme særlig Liszts musikk i møte.

Kåre Nordstoga kom med sin Liszt-cd i 2005, spilt på Ryde & Berg-orgelet i Oslo domkirke. Han tar seg bedre tid enn Bruun og bruker 13:56 på B-A-C-H -fantasien mot Bruuns 12:18. Det betyr ikke nødvendigvis at han spiller langsommere, bare at vi får bedre tid til å dvele ved høydepunktene og la inntrykk synke inn underveis. Klangen i Ryde & Bergs instrument er også bredere enn hos Carsten Lund, og inviterer naturlig til et noe roligere forløp. I tillegg til B-A-C-H- fantasien får du her variasjonene over Weinen, Klagen, Sorgen, Zagen (S 179) og Ad nos-fantasien (S 259). For den som ønsker en Liszt med litt mer tyngde og verdighet, men med levende spill på et storslått orgel er dette absolutt et alternativ – Nordstogas Liszt er i den desiderte toppklasse.

Hans-Jürgen Kaiser spiller de samme verkene som Nordstoga på Ladegast-orgelet i Schwerin Dom, et orgel som skal ha mange likhetspunkter med orgelet i Merseburg, der Liszts B-A-C-H-fantasi fikk sin urframføring. Det frister sikkert mange. Men lydmessig er dette en skuffelse for meg. Her blir klangen i mektige Schwerin Dom tilslørende, den rike akustikken gjør at mange detaljer forsviner og lager «grøt» av raske løp og store akkorder, til tross for at Kaiser spiller markant langsommere enn de fleste. På B-A-C-H bruker han 16:15, det er omlag 30 % lenger tid enn Bruun. Selv om tempi her visstnok skal være i tråd med Liszts ønsker, blir verket for meg enda mindre interessant når det dveles så mye underveis.

Det er mange innspillinger av Reubkes store sonate over salme 94 på markedet. Oftes er den koblet sammen med hans klaversonate i h-moll eller med verker av Liszt, slik som på Thomas Trotters innspilling. Men Bruuns kobling med Mendelssohn Bartholdy og Schumann er også interessant, og hele programmet på Variations Sérieuses utgjør et gjennomtenkt konsertprogram. I tillegg møter du her et spennende orgel det må være svært givende å spille på. Daniel Bruuns spilleglede og entusiasme for musikken skinner tydelig gjennom fra start til mål. Hva som skal være referanseinspilling av Reubkes sonate er for meg uavklart, men at Daniel Bruuns utgave hører hjemme i din platesamling bør være udiskutabelt.

Sven Atle Johannesen - for Orgelspeilet
September 2017

Den danske organisten Daniel Bruun er en av mange spennende unge konsertorganister i Norden for tiden, og denne helt ferske utgivelsen har Bruun spilt inn på sitt «eget» orgel i Helleruplund kirke, København, der han til daglig er organist. Dette nye, 43-stemmers Carsten Lund-orgelet, som Bruun selv innviet i 2015, klinger utmerket til den tysk-romantiske programmet vi her får høre. Bruun har valgt å spille inn tre standardverker innenfor orgellitteraturen, samt et noe mer ukjent klaververk av Mendelssohn, Variations Sérieuses, her i en glimrende orgeltranskripsjon av hollenderen Reitze Smits. Det er også denne Mendelssohn-komposisjonen som har gitt navn til CD-en.

Platen innleder med Franz Liszts velkjente Preludium og fuge over B-A-C-H. Verket ble først komponert i 1855, men i likhet med de fleste andre spiller Daniel Bruun komponistens reviderte utgave fra 1870. Bruun har åpenbart god kjemi med sitt orgel, og vi får høre en formsikker tolkning med tydelighet i sentrum. Undertegnede kunne kanskje ønske seg enda mer variasjon i klang og dynamikk, men pianisten Franz Liszt var vel heller ikke den komponisten som utnyttet orgelet aller best rent klanglig. Uansett en sympatisk Liszt-versjon med mye teknisk overskudd!

Seks kanoniske studier av Robert Schumann følger deretter, og denne Bach-inspirerte tidligromantikken er nok i enda større grad idealrepertoar for Daniel Bruun, som former Schumanns pedalflygeletyder på aller beste måte. Carsten Lund-orgelets varme, men nøkterne sound, er en perfekt medspiller her, det er den også i de tidligere nevnte klavervariasjonene av Mendelssohn. I det hele tatt er Daniel Bruun aller best i den ”tilbakeskuende” orgelromantikken fra Leipzig-kameratene Mendelssohn og Schumann.

CDen avsluttes med Julius Reubkes velkjente Sonate over salme 94. Reubke, som døde i tuberkulose bare 24 år gammel, og kun rakk å skrive to større verk (en klaversonate som sjelden framføres, i tillegg til denne hjørnesteinen i orgellitteraturen), var elev av Liszt. Reubke var selv organist, og det merkes i sonaten at han behersket orgelet bedre enn sin læremester. Denne anmelder liker for så vidt tolkningen – Bruun har en organisk sans for tempo og timing – men opplever tidvis her som i Liszt at det er for få klangfarger involvert i musikken. Et litt rikere uttrykksregister i svak dynamikk kunne jeg ønsket både av utøver og av instrumentet her. Alt i alt en flott orgelplate av en dyktig organist, som særlig briljerer på det tidligromantiske repertoaret.

En liten kuriositet til slutt, når vi nå anmelder plater: Spesielt innenfor populærmusikken har jo CDen som lydmedium nærmest avgått ved døden, og den lever vel litt på lånt tid også innenfor klassisk musikk. Daniel Bruun er en av de moderne klassiske musikere som også har tatt i bruk mer moderne kanaler for å spre sin orgelkunst. Hans live-opptak av Bachs orgelmesse ble således ikke utgitt som fysisk CD eller DVD, men lagt ut som videoserie på Youtube.

Øystein Jæger - for Norsk Kirkemusikk
September 2017